Ellen

Jeg - en Scrappus Documentarius

Når jeg har kalt meg selv Scrappus Documentarius, så kommer det av tankene mine om hvorfor jeg scrapper og hvorfor og hvordan jeg fotograferer. Jeg har vært ivrig hobbyfotograf siden jeg overtok et kamera fra ei gammel tante som tiåring, og har alltid vært opptatt av det å ta vare på minner ved å ta bilder og oppbevare dem i album. Da jeg oppdaga scrapping for to år siden fikk dette en ny dimensjon, men fortsatt handler det om det samme: å ta vare på minnene, å dokumentere livet mitt – derav Scrappus Documentarius.

Når det gjelder scrappinga mi syns jeg det er vanskelig å si at jeg har noen spesiell stil. Jeg er en typisk Tvilling (for dem som er inne i astrologi ;o) ) – svinser fra det ene til det andre, og syns alt nytt er gøy, og å gjøre det samme blir fort kjedelig. Derfor tror jeg aldri jeg kommer til å ”kjøre meg fast” i en egen stil. Det blir for kjedelig – egentlig har jeg lyst å prøve noe nytt hver gang jeg starter på en layout.

Når det er sagt, så er det vel noe som kan sies å være typisk meg. Én ting er at bildene stort sett er utgangspunktet for det jeg lager. Bildene selv forteller en historie, og tekstinga blir som oftest kort, som en støtte for bildene. Av og til har jeg en historie jeg vil fortelle, og må finne bilder som passer til, men vanligvis kommer bildene først.

Ellers er jeg veldig glad i, og opptatt av, farger! Jeg tar alltid utgangspunkt i fargene på bildene, og har generelt en forkjærlighet for litt sterke, klare farger, i tillegg til hvitt og svart. Det hender jeg gjør bilder svarthvitt, fordi det kan gjøre det enklere å scrappe dem, eller bare fordi de blir finere uten farger. For eksempel på ”Pappa”-LO’en har jeg gjort bildet svarthvitt med høy kontrast fordi det gjør at ansiktene deres kommer bedre fram.

Jeg har også en tendens til å velge en humoristisk vri på sidene mine. Det kan komme av at jeg er en glad og positiv person, og dessuten scrapper jeg mest mine to sønner, så da blir jo scrappinga påvirka av guttete lek og moro, naturlig nok.

Med tusenvis av bilder liggende, fra både før og etter den digitale tidsalder, er det ingen som helst fare for at jeg noen gang blir ajour med albumene mine, og det har jeg ikke lenger noen ambisjoner om heller. Hver eneste layout eller minialbum jeg lager er en liten bit av historien til meg og mine for ettertiden, og det jeg rekker å lage holder i massevis. Grunnen til at jeg scrapper i det hele tatt er at jeg syns det er sinnsykt artig å leke seg med papir, farger, bokstaver og annen stæsj – og min ambisjon er bare å ha det gøy, å scrappe de bildene jeg har lyst å scrappe, og å utfordre meg selv til å prøve teknikker eller scrappe temaer som jeg kanskje ikke ville prøvd i utgangspunktet. Jeg vil ikke bare være en Scrappus Documentarius – jeg vil også være en Scrappus Experimentarius!